Til Thanatos

Jeg føler behov for å omkomme, kan jeg knapt puste.

Den konstante triks og overtalelser har gått for langt. Jeg vil det hele til slutt. Det er for dypt for meg å komme og tåle. Uutgrunnelige gråter og deprimerende hjertesorg kan gjøre min sjel døende.

Jeg føler meg så ned, falle, falle, altfor lav for meg å klatre tilbake igjen. Jeg bukse, gisper jeg. Luften rundt meg er tappe. I panikk. I panisk skriker løse jeg. Vold begynner å tiltrekke seg. Det vil være en risiko. Jeg ser ingen tid, intet håp, ingen grunn, ingen liv, endeløse dører og tunneler for å kjøre inn. Faint. Jeg kan føle det.

Jeg kan nesten smake det, men jeg kan ikke ha det. Dermed min evige bortgang er hva jeg krever for, hva jeg trenger. Frykt er ingenting. Jeg synes krystallklart når vist i lyset. Jeg føler kastet, dyttet, dumpet, presset, vold-rammet, slått, ydmyket, trakassert, kollapset, tapt, deprimert, håpløs, moronic, tilbakestående, drepte, ødela, forbannet, alene, fjernt, forfulgt, slettet, maktesløs, plissert, naive, døde.

Angrep som svekker meg jeg ikke tør bevege seg eller puste. Hodet mitt i swirls kan ikke tenke. Jeg må si at jeg er i fare. Jeg er fare. Øynene mine nære som det er ingen i morgen. Våkn opp noe mer. Prøver å kollidere med mine tanker og bekymringer jeg nedgangen meg ned. Kastet bort, igjen med noe valg. Den harde magen jeg så mye prøver å overvinne. Smerten, holder pine Jeg kjemper med hver dag meg sterkere. Jeg vet ikke. Den skade den ville føre til, vil ikke saken. Sjelen vil betale for når kroppen lider. Nummen jeg går. Jeg kan ikke bevege en finger, løfte en muskel eller røre en nerve.

Alt fra innen pensjon.